Vinteren 1838–39 ankom en fransk vitenskapelig ekspedisjon Nord-Norge og Altafjorden for å studere naturfenomener i nordområdene. Ekspedisjonen ble ledet av den franske marinelegen og naturforskeren Paul Gaimard, og er i ettertid kjent som Gaimard-ekspedisjonen, eller La Recherche-ekspedisjonen etter skipet som ble benyttet. Reisen inngikk i Commission scientifique du Nord, en statlig fransk satsing som skulle kartlegge naturforhold i Arktis og Nord-Europa, blant annet i Norge og Finnmark.
Nordlys uten kamera
I dag dokumenteres nordlyset rutinemessig med kameraer, sensorer og satellitter. På 1830-tallet fantes det imidlertid ingen praktiske metoder for å fotografere et fenomen som hele tiden endrer form, høyde og intensitet. Løsningen var analog: ekspedisjonen hadde med seg kunstnere som tegnet det de observerte på himmelen.
Disse tegningene ble senere utgitt som plansjer og fikk stor utbredelse i Europa. I dag regnes de både som relativt presise samtidige framstillinger av nordlyset og som kunsthistoriske dokumenter fra en tid da vitenskap og visuell formidling var tett sammenvevd.
Forklaring: Hvorfor kunne man ikke fotografere nordlyset?
Fotografering eksisterte i svært begrenset form på 1830-tallet, men eksponeringstidene var lange og utstyret lite lysfølsomt. Nordlyset endrer form på sekunder, og var derfor umulig å «fryse» på bilde. Først mot slutten av 1800-tallet ble det teknisk mulig å fotografere nordlyset.
Parallakse i praksis
Det mest teknisk interessante ved ekspedisjonen var forsøket på å beregne nordlysets høyde over bakken. Metoden var basert på et prinsipp som fortsatt brukes i astronomi og romfart: parallakse. Ved å observere samme nordlysstruktur samtidig fra to steder med kjent avstand, kan man bruke geometri til å beregne høyden.
Ifølge senere kilder lå observasjonspostene i Bossekop og Djupvik. Resultatene ble i samtida ansett som usikre. Nordlysforskeren Sophus Tromholt skrev i 1885 at målingene ikke ga tilfredsstillende resultat, og pekte på for kort avstand mellom observasjonspostene som en mulig forklaring.
Forklaring: Hva er parallakse?
Parallakse er et geometrisk prinsipp der et objekts tilsynelatende posisjon endrer seg når det observeres fra to ulike steder. Ved å kjenne avstanden mellom observasjonspunktene og vinkelforskjellen til objektet, kan man beregne avstanden – eller høyden – matematisk. Prinsippet brukes i alt fra øyemåling av avstander til moderne romfart og satellittnavigasjon.
Treffende tall – sett med moderne øyne
Med dagens kunnskap fremstår målingene i et nytt lys. De franske forskerne Auguste Bravais og V. Lottin beregnet nordlysets høyde til mellom 90 og 150 kilometer. Fysikeren Asgeir Brekke påpekte i 1982 at dette er et oppsiktsvekkende godt anslag, ettersom moderne forskning typisk plasserer gjennomsnittshøyden for nordlyset rundt 110 kilometer.
Alta Museum har senere oppsummert dette på en presis måte: Beregningene fra 1838–39 ligger tett på resultatene fra langt mer avanserte studier utført senere av Tromholt og Størmer.
Forklaring: Hvor høyt er nordlyset egentlig?
Nordlyset oppstår når ladde partikler fra sola kolliderer med gasser i atmosfæren.
- Kan strekke seg opp mot 500 km ved kraftig aktivitet
- Vanlig høyde: ca. 100–120 km
- Kan forekomme så lavt som 80 km
Grunnlaget for et nordlyssentrum
Når Alta i dag forbindes med nordlysforskning, er det ofte fjellobservatoriene på Halde og Talviktoppen som trekkes fram. Den franske ekspedisjonen viser imidlertid at mye av det metodiske grunnlaget ble lagt tidligere, nær fjorden.
Bossekop hadde gode observasjonsforhold, stabil horisont og tilgjengelighet gjennom vinteren. Ekspedisjonen i 1838–39 fremstår derfor som et tidlig teknologisk og metodisk gjennombrudd i forståelsen av nordlyset – og som en viktig forklaring på hvorfor Alta-området senere fikk en sentral plass i internasjonal nordlysforskning.
Vi har flere slike små biter av nordlyshistorien fra Halde på lager – historier om mennesker, steder og forsøk som var med på å forme det vi i dag vet om nordlyset.
I kommende tilbakeblikk beveger vi oss videre langs denne linjen, litt nærmere hvordan fenomenet gradvis lot seg forstå. Den som venter, venter sjelden forgjeves.
På gjensyn i neste pennestrøk
Håkon