Historien om Halde
Menneskene på Halde
Hvorfor Alta?
Visste du at Alta har vært et sentrum for nordlysforskning i nesten 200 år? Allerede i 1838 ankom den franske Recherche-ekspedisjonen for å studere nordlyset her. De valgte Alta fremfor kystbyer som Hammerfest, fordi himmelen over Alta hadde mindre skydekke og bedre sikt.
Ekspedisjonens kunstner, Louis Bevalet, laget detaljerte illustrasjoner av nordlyset som fanget oppmerksomheten til forskere over hele Europa. Senere, i 1892, tok tyskeren Martin Brendel verdens første fotografi av nordlyset i Bossekop. Alta ble dermed et naturlig valg for forskere som ønsket å forstå nordlysets mystikk – inkludert fysikeren Kristian Birkeland.
Planene: En visjon for framtiden
På slutten av 1800-tallet var Norge i ferd med å markere seg som en nasjon med store vitenskapelige ambisjoner. Birkeland så en mulighet til å koble nasjonal prestisje med avansert forskning. Da han besøkte Alta i 1897 så han raskt at Haldetoppen var et ideelt sted for et nordlysobservatorium, takket være fjellets høye beliggenhet og fravær av lysforurensning.
Han mente observatoriet ville bidra til både vitenskapelig fremgang og praktiske nyvinninger som værvarsling for fiskerinæringen i Nord-Norge.
I 1899 fikk Birkeland støtte fra Stortinget til å bygge observatorier på både Haldetoppen og Talviktoppen. Dette markerte starten på et prosjekt som skulle forandre vår forståelse av nordlyset.
Et mesterverk i motgang
Hvordan frakter man tonnevis med byggematerialer og et stort hvelv opp et bratt fjell? Svaret er hest, kjerre og mye tålmodighet.
Byggingen av anlegget på Haldetoppen var en enorm logistisk utfordring. Materialene måtte trekkes opp smale, svingete stier, og det krevde nøye planlegging og stor innsats for å få alt på plass. Vintrene var spesielt harde, og det siste stykket opp til toppen var ofte ufremkommelig på grunn av store snøfonner. For å løse dette problemet ble det anlagt en taubane som først gikk fra bunnen av sikksakkbakken til observatoriet.
Senere ble den øvre stasjonen flyttet slik at den endte på en flate ved hovedhuset. Til tross for disse utfordringene ble byggingen av både observatoriet på Halde- og Talviktoppen fullført samme år som Stortinget vedtok prosjektet, noe som var en imponerende prestasjon.
Det var både strøm og telefonforbindelse til toppen, og for sin tid var observatoriet et teknologisk vidunder. Restene av både telefonmastene og taubanen kan fortsatt sees langs stien opp til toppen den dag i dag.
Fra midlertidig til permanent
Haldetoppen hadde to tydelige epoker som forskningssenter. Den første epoken, fra 1899 til 1912, var preget av midlertidig drift og sesongbaserte prosjekter. I denne perioden ledet Kristian Birkeland forskningen selv, med korte opphold på fjellet for å utføre systematiske observasjoner av nordlyset.
På denne tiden var det kun observatoriebygningen «Borgen» som var reist på Halde. Observatoriet var ikke kontinuerlig bemannet, og driften var i stor grad avhengig av Birkelands initiativ og innsats.
Vinteren 1899 overvintret Birkeland på Halde, den samme vinteren som Sæland overvintret på Talviktoppen, som også var i bruk som observasjonssted. I et brev Sem Sæland sendte hjem til sin bror beskriver han oppholdet på toppen.
«Nei men du kan tru fjelli er vene no! Skinande kvite kor du ser og med blå himmel så høg og rein att eg veit ‘kje kvad eg skal segja eller gjera når eg ser alt dette. Soli se me ‘kje meir i år, men i syd ned med hinnaleite gløder det som eld um dagane der ho gjeng attum fjelli.»
Talviktoppen ble imidlertid bare brukt denne ene sesongen og ble tatt ut av bruk i 1900.
Den andre epoken, fra 1912 til 1926, markerte en overgang til fast drift og permanent etablering. Allerede i 1910 bevilget staten midler til å utvide observatoriet. Et nytt bygg, det såkalte hovedhuset sto ferdig i 1912 og Ole Andreas Krogness ble ansatt som bestyrer.
Først nå fikk observatoriet en strukturert forskningsplan. Arbeidet inkluderte systematiske studier av nordlys, jordens magnetfelt og værvarsling, som hadde stor nytte for fiskerinæringen i Nord-Norge. I denne perioden ble Haldetoppen et internasjonalt anerkjent forskningssenter, med faste ansatte og kontinuerlig drift. Allerede i 1914 var det behov for å utvide hovedhuset og et utvidet bygg sto klart i 1915.
Hovedbygningen inneholdt tre separate leiligheter for forskerne og deres familier. I tillegg ble det bygget et spesialkonstruert hvelv for magnetometeret – et sentralt instrument i nordlysforskningen.
Banebrytende arbeid
Observatoriet på Haldetoppen var verdens første permanente observatorium av sitt slag, og forskningen som ble gjort der oppe forandret forståelsen vår av naturen.
Forskningen på Haldetoppen var resultatet av et tett samarbeid mellom flere fremtredende forskere. I tillegg til Birkeland bidro Ole Andreas Krogness, Olaf Devik og Sem Sæland innen geofysikk, meteorologi og instrumentutvikling. Sammen drev de banebrytende studier, som etablerte Haldetoppen som en ledende institusjon innen nordlysforskning.
Observatoriets instrumenter, som magnetometeret, spilte en avgjørende rolle i å registrere nøyaktige data som bekreftet Birkelands teorier. Det bidro til å legge grunnlaget for forståelsen av solvindens interaksjon med jordens magnetosfære. Resultatetene av forskningen som ble gjort står fremdeles sentralt i moderne geo- og astrofysikk, over 100 år senere.
Livet på toppen av verden
Observatoriet var ikke bare en arbeidsplass, men også et hjem for forskerne og deres familier. Så hvordan var det egentlig å bo på Haldetoppen?
Til tross for isolasjonen var livet på Haldetoppen preget av glede og fellesskap. Tre familier bodde der samtidig, og blant disse var familien til Ole Andreas Krogness. Hans kone, Dagny, beskrev årene på Haldetoppen som noen av de lykkeligste i sitt liv. Leilighetene var innredet med utsmykkede møbler, tepper og til og med et piano. Musikk, høytlesning og felles middager spilte en viktig rolle i å skape en levende hverdag på toppen av verden. Samholdet mellom familiene hjalp dem gjennom lange vintermåneder, da fjellet ofte var isolert av snøstormer.
De hadde til og med en ku på Haldetoppen. Kua leverte melk til familiene, og forsyninger som mat og ved ble fraktet opp fjellet når været tillot det.
En epoke avsluttes
I 1926 vedtok Stortinget nedleggelse av driften og forskningen ble flyttet til Tromsø. Selv om beslutningen i stor grad var økonomisk hadde observatoriet oppfylt sitt formål og bidratt til noen av de viktigste oppdagelsene innen nordlysforskning.
Under andre verdenskrig ble bygningene på Haldetoppen brent av den tyske okkupasjonsmakten, og bare murene sto igjen. Etter et besøk fra Olaf Devik i 1974 tok Alta Historielag initiativ til å begynne restaurering av bygningene. Både Alta Kommune og Norsk Kulturråd bidro med midler i 1982, og restaureringen ble igangsatt. I 1985 overtok Alta Museum arbeidet.
Arven
I dag er Haldetoppen mer enn bare et minnesmerke – det er en levende del av norsk vitenskapshistorie. Et århundre senere brukes stedet igjen til forskning, nå ledet av UiT – Norges arktiske universitet. Toppen er også et populært turmål mange flokker til om sommeren, både på dagsturer og for å overnatte i observatoriet som nå er en av DNT turisthytter. I 2021 ble det installert en kuppel på observasjonsdekket i observatoriet – herfra har du utsikt til hele Altaområdet, så fremst været tillater det.
Om du går til Halde på høsten, før snøen legger seg, kan du være heldig å oppleve nordlyset danse over himmelen. Da er det ikke vanskelig å forstå hvorfor det var nettopp her her man ville løse et av naturens store mysterier.
Historien
Recherche-ekspedisjonen
Valget av Halde som lokasjon for observatoriet var ikke tilfeldig. Alta er kjent for å være et av de beste stedene å studere nordlyset, og det var særlig den banebrytende forskningen til den franske Recherche-ekspedisjonen i 1838-1839 som gjorde området attraktivt for nordlysforskere. Forskerne bygde små tømmerhytter i nærheten av Bossekop, og deres detaljerte illustrasjoner av nordlyset gjorde Alta kjent i hele Europa.
Det første fotografiet av nordlys
I 1892 ble det første fotografiet av nordlyset tatt i Bossekop av tyskeren Martin Brendel, som var med på en tysk nordlysekspedisjon. Dette bildet er det eldste bevarte og publiserte fotografiet av nordlyset.
Ved forrige århundreskifte, i unionsoppløsningens tid, søkte Norge respekt gjennom heltedåder. I 1897 dro professor Kristian Birkeland til Alta for å finne en fjelltopp egnet for nordlysmålinger, inspirert av tidligere viktige målinger i området. Birkeland fikk Stortinget til å vedta bygging av observatorier på Halde og Talviktoppen i 1899.
Andre verdenskrig
Nordlysobservatoriet på Halde spilte en viktig rolle i den tidlige forskningen på nordlyset. Observatoriet overlevde fram til 1944, da det ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Restaureringen av bygningene begynte i 1980-årene, med mål om å bevare denne viktige delen av Norges vitenskapelige arv.
Dagens Halde
I dag står Halde som et monument over fortidens vitenskapelige prestasjoner og fortsatt et attraktivt sted for de som ønsker å oppleve det magiske nordlyset i sitt rette element. Besøkende kan ta den naturskjønne turen til det gamle observatoriet og få en følelse av hvordan det må ha vært å studere nordlyset fra dette enestående utsiktspunktet for over hundre år siden. (Alta museum)
Samisk folketro
I samisk folketro er háldi (flertall: hálddit) ulike skytsånder som bor under jorda, i fjell og hauger, og også i sjøen. Dersom hálddit ble behandlet med respekt var de hjelpere, men dersom de ble behandlet dårlig ville de straffe deg. Háldi kunne også ta til seg både barn og voksne, og det hendte at de tok barn av mors liv.
Om hálddit brukes også betegnelsen underjordiske, men i følge Ole Thommasen i Lappenes forhold er betegnelsen ikke korrekt. Hálddit skal egentlig bo på jorden, og har sitt bruk og ståk, slik vi har, som gårder, kirker, krøtter med mer, men de kan ikke sees med vårt øye.
En eldgammel tradisjon, som enda praktiseres av noen, var å alltid kjenne godt etter om det var fred og ro når man kom til nye steder. Dersom man ikke fikk fred til å sove eller kjente annen uro på stedet, betydde det at underjordiske allerede bodde på stedet. Dette var en vanlig skikk dersom man skulle sette om en ny gamme, telt, hus eller fjøs et sted. Dersom du føler uro må du finne annet sted, ellers så vil du ikke få fred.
Hálddit tar barn
Når en kvinne bærer på et barn, begynte hálddit å holde øye med henne. Det var derfor mange ting en gravid kvinne ikke skulle gjøre. Ole Thommasen beskriver det slik i Lappenes forhold:
1830-tallet
Recherche-ekspedisjonen
Valget av Halde som lokasjon for observatoriet var ikke tilfeldig. Alta er kjent for å være et av de beste stedene å studere nordlyset, og det var særlig den banebrytende forskningen til den franske Recherche-ekspedisjonen i 1838-1839 som gjorde området attraktivt for nordlysforskere. Forskerne bygde små tømmerhytter i nærheten av Bossekop, og deres detaljerte illustrasjoner av nordlyset gjorde Alta kjent i hele Europa.
1892
Det første nordlysbildet
I 1892 ble det første fotografiet av nordlyset tatt i Bossekop av tyskeren Martin Brendel, som var med på en tysk nordlysekspedisjon. Dette bildet er det eldste bevarte og publiserte fotografiet av nordlyset.
1897
Respekt gjennom heltedåder
Ved forrige århundreskifte, i unionsoppløsningens tid, søkte Norge respekt gjennom heltedåder. I 1897 dro professor Kristian Birkeland til Alta for å finne en fjelltopp egnet for nordlysmålinger, inspirert av tidligere viktige målinger i området.
1944
Andre verdenskrig
Nordlysobservatoriet på Halde spilte en viktig rolle i den tidlige forskningen på nordlyset.
Observatoriet overlevde fram til 1944, da det ble brent ned av den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig.
1980-tallet
Restaureringen av bygningene begynte i 1980-årene, med mål om å bevare denne viktige delen av Norges vitenskapelige arv.
2024
Dagens Halde
I dag står Halde som et monument over fortidens vitenskapelige prestasjoner og fortsatt et attraktivt sted for de som ønsker å oppleve det magiske nordlyset i sitt rette element. Besøkende kan ta den naturskjønne turen til det gamle observatoriet og få en følelse av hvordan det må ha vært å studere nordlyset fra dette enestående utsiktspunktet for over hundre år siden.
